Ærfugldrift
Ærfugltradisjonen er en viktig del av verdensarven på Vegaøyan. I generasjoner har mennesker levd tett på naturen og tatt vare på ærfuglene gjennom hekkesesongen. Arbeidet med fuglene, e-husene og den verdifulle duna viser et unikt samspill mellom mennesker, fugler og kystlandskap – og er samtidig en hyllest til kvinnenes viktige rolle i øysamfunnet.
Dunrensing gjøres fortsatt med den tradisjonelle dunharpen. Her fra Lånan. Foto Cyril Ruoso.
En viktig del av verdensarven er den spesielle tradisjonen der mennesker bygde små hus, kalt e-hus, der ærfuglene kunne legge seg trygt på reir. Det var spesielt kvinnene som tok vare på ærfuglene gjennom hekkesesongen og samlet duna, og slik er verdensarvstatusen en spesiell hyllest til kvinnenes arbeid.
Når ærfuglhunnene forlot reiret med ungene, lå den myke og varme duna som hunnen hadde brukt i reiret igjen. Kvinnene samlet sammen og renset duna.
De som bodde på øyene var husmenn og leilendinger og måtte betale leie av jord og hus med egg og dun til godseierne på Tjøtta eller Tilrem. Duna ble også solgt og ble en unik og kostbar eksportartikkel fra Norge til Europa. Dun og egg var lenge en viktig handelsvare og kunne utgjøre opptil halvparten av husstandens inntekt i løpet av et år. Duntradisjonen opprettholdes fremdeles og de som jobber med dette spesielle håndverket kalles i dag ærfuglvoktere.
