Øyværingslivet var fritt, men hardt. Husene var bardunert mot orkan og vinterstormer, i uvær måtte øyværingene ofte krype fra fjøs til hus. Om vinteren så de storhavet bryte mot bergene.
På varme sommerdager kunne de sitte ute i solveggen og rense den fjærlette duna, og ro ut på blankstille hav for å dra småsei i lyse sommernetter. Det harde og arbeidsomme livet i den voldsomme naturen førte til sterk gudstro og overtro, og sagn, viser og fortellinger blomstret.
Båten var framkomstmiddelet i øysamfunnet. Folket dro til hovedøya Vega eller til Tjøtta for å gå i kirke eller handle. Båten ble brukt når de måtte over til naboøyene der kyrne gikk og beitet, for å melke dem, bringe vann til buskapen, hente opp tar som kosttilskudd til dyrene. De måtte i båt for å besøke naboer eller bringe ungene på skolen. I støa lå trerømmingen, båten som ble brukt til heimfiske på torsk, sild og sei, uer og hyse. Vår og høst var tida for kobbejakt. De store åttringene og fembøringene ble brukt til havfiske og langfart til Bergen, fembøringer og jekter til Bergen, sørover i Europa og nordover til Arkangelsk i Russland. I frisk bris kunne de riktig skarpseile med båten som har sine linjer fra vikingenes skip. En stor flåte dro hvert år av gårde på Lofot- og finnmarksfiske.
En smal kjerrevei går mellom husene, steinmoloer binder øyer sammen, stier fører til folk. Over land gikk ferdselen på gangstier over hauger der terrenget var tørrest. Men hovedveien gikk mellom øyene, på sjøen, til og fra de gode fiskeplassene og inn til Vega. Øyværinger trengte ikke sjøkart. Lyden av bølgene mot skjærene fortalte dem hvor de befant seg. Før de ble opprettet rutebåtforbindelse, måtte folk selv ordne trafikken mellom øyene og til fastlandet. I 1872 var det åtte bygdefarsjekter i området, i tillegg til en galeas og ca. 120 større båter. Da Torghatten Dampskippsselskap ble etablert i 1878 fikk de større øyværene anløp av rutebåt. Hysvær, Kilvær og Skogsholmen har fremdeles anløp på signal.
Øyværene var fiskerbondesamfunn preget av selvberging og naturalhushold. Kona i familien var bonde og omsorgsperson som tok seg av barn og gamle og dyrene på gården. Gårdsarbeidet var krevende, ikke minst om vinteren. Kvinnene bar inn vannet med bøtter og børtre fra brønn eller elv, som ofte var islagt. Det meste familien trengte produserte de selv: fisk og kjøtt, korn, poteter og ull til klær. Resten måtte de handle hos handelsmannen: mel, sukker, kaffe og tobakk og utstyret til fisket. Mannen var fisker og hjalp til med gårdsarbeidet. Jordsmonnet var tynt på de fleste øyene. All vegetasjon måtte utnyttes hvis mennesker og dyr skulle overleve der ute. Bunød oppstod ofte i vårknipa når vinterforrådet var oppbrukt. Før poteten ble innført i Norge, var kornet viktig. Det kom med jektene fra Bergen, byttet mot tørrfisken som ble ført sørover fra fiskeværene. Men vind og vær gjorde leveransene uvisse, så de fleste øyene hadde egen byggåker. Matrikkelen forteller at det var vanlig å sette en halv tønne bygg på hver gård. Melet ble brukt til grøt, brød og flatbrød, som ble spist med fisken. Flatbrød ble bakt om høsten og kunne lagres gjennom vinteren. Potetene ble et viktig tilskudd til maten, men skrinn jord og salt fra havet førte ofte til dårlige avlinger. Alle muligheter for vekst ble utnyttet. Løk ble plantet i tang, poteter satt med fiskeslo som gjødsel. Våronna startet på snart “sådøra i Finnkneet var åpen" (når snøen hadde smeltet av sørsida på en stor fjelltopp inne på fastlandet).
Besetningen besto av noen kyr, sauer, høns og en gris. Jorda var delt inn i innmark og utmark. På innmarka slo man høyet, bredde det utover marka til tørk eller hesjet det. Utmarka var beitemark for kyr. På de gressrike øyene klarte man seg bra i gode somre, verre var det for de karrigste holmene. Alt måtte utnyttes. Fôr ble hentet inn fra holmer og skjær. Alt grønt ble slått, tørket, samlet i sekker og ført hjem på båt. Holmene rundt ble også brukt til beite for sauer og kyr.
Det landet ikke kunne gi av fôr måtte hentes fra havet. Sauetang og blæretang ble sanket inn fra skjær og langs land til drøying av vinterfôret. Tangen ble fordelt i bøtter og stamper og kokende vann ble helt over. Utpå våren gikk de over til å høste inn tare og rodde ut mellom holmer og skjær utstyrt med tareljåer. Dette var en farlig onn, mange omkom under arbeidet i tareskogen.
Fisken ble ikke bare brukt til menneskeføde. Den var også en viktig del av dyrefôret. Karene hadde med seg gammel sildagn hjem fra fisket i Lofoten. Dette ble brukt til å spe på med. Det feite avfallet fra leveren, graksen, ble også gitt til kyrne, sammen med fiskeavfall. I alle hus hang eller sto fjøsgryta på ovenen med bein, fiskehoder og melk på koking. Løyping kaltes dette.
Øyene er nakne og treløse. Funnet av store røtter i jorda viser at det har vært skog på Vega og på Ylvingen. Beiting har bidratt til at landskapet fortsatte å være snaut. Etter at husdyrholdet ble redusert, har det vokst opp mye lauvskog. I tillegg er det plantet gran både på Vega og på en de av de mindre øyene. Mange dro med båt inn til Velfjord og kjøpte ved, en ferd som kunne ende med forlis når lasten forskjøv seg.
Torv ble brukt til brensel, men de fleste øyene hadde så lite jordsmonn at man ikke kunne brenne opp det vesle som var. Større øyvær kunne ha spesielle torvøyer. Kull har vært mye brukt som brensel i øyene. Det ble hentet med lokale frakteskuter i Bodø og solgt i løs vekt eller i sekker.
Havet brakte inn en del brensel til øyværingene. Enkelte husstander fyrte nesten bare med rekved. Vinteren var raktid. Da drev store skatter inn til øyene som lå ute mot fallgarden. Etter uvær rodde folk ut og sanket drivved, planker og bord fra dekkslaster. Ungene lette etter skatter i fjæra. Alt som kunne brennes ble tatt vare på. En måtte berge veden over flomålet.
Når raket ble lagt på en spesiell måte, gjerne i en stabel med en stein på toppen, kunne ingen andre forsyne seg. Rekveden måtte helst stå ute over vinteren slik at saltet regnet av, for saltet gjorde at ovnene rustet fort. Mange tok vare på spikeren i veden før de brukte den til brensel.
Et spesielt rakfunn var rakspriten. I 1929 fant de så mye sprit på rak i Lånan og Sørvær, at det året ble omtalt som det store spritåret.
