Grågås er en vanlig hekkefugl på Vega. Foto Guri Dahl/Norges verdensarv.
Vega er et rikt område for sjøfugler og mange arter hekker, myter og overvintrer her.
Grågås er en vanlig hekkefugl på Vega. Foto Guri Dahl/Norges verdensarv.
Vega er sjøfuglenes rike. De store gruntvannsområdene rundt Vega og våtmarksområdene på øya gir god næringstilgang for sjøfugl. På grunn av den betydningen Vegaøyan og våtmarksområdene på Vega har for forskjellige fuglearter, er Vega oppført på Birdlife Internationals liste over de viktigste fugleområdene i Europa.
Området er viktig både for hekking, rasting og overvintring for sjøfugl. Området har gode bestander av lommer og dykkere, skarv, teist og ærfugl. På vinterstid oppholder mange dykkender og dykkere seg i området. Teist er en annen tallrik hekkefugl som også er vanlig blant øyene om vinteren.
Den mektige havørnen er et vanlig syn både sommer og vinter, og er ikke vanskelig å få øye på med sitt vingespenn på opptil 2,6 meter. Skjærgården er et viktig myteområde for ærfugl og grågås. Området er også et viktig rasteområde for kvitkinngås som trekker fra Skottland til Svalbard om våren.
I dokumentet under finner du tips om gode lokaliteter for fugletitting på Vega:
Fugletitterkart fra Verneområdestyret.
Det spesielle samspillet mellom mennesker og ærfugl er mye av grunnen til at Vegaøyan har fått verdensarvstatus. Mange som besøker oss, ønsker derfor å lære mer om ærfuglene og den spesielle duntradisjonen. Da er Vega Verdensarvsenter det rette stedet å starte. Hvis du har lyst til å oppleve ærfuglene ute i naturen, kan dette av og til være litt mer utfordrende. Ærfuglene foretrekker livet ute blant alle småøyene og det er ikke alltid man ser så mye til dem når man besøker hovedøya Vega, men under finner du litt informasjon og tips om når og hvor du kanskje kan se dem.
Ærfuglen overvintrer i Norge, og trekker kortere avstander til isfrie overvintringsområder hvor de kan finne mat. Det finnes ulike overvintringsområder, blant annet inne i fjordene. Dessverre har det vært forsket lite på hvor ærfuglene er på vinteren, men trolig overvintrer en del av ærfuglene ute blant Vegaøyene.
På våren samles ærfuglene i store flokker og trekker inn mot land og hekkelokalitetene. Hannen har vinterdrakt og er svart og hvit med olivengrønn nakke, mens hunnen er brunspraglete. Fuglene skal nå finne en partner før parringstida. Dette er tiden for å høre den vakre kallelyden til hannen, e-kallen, når han prøver å lokke til seg en hunn, e-gåkkå. Lyden hans høres ut en rolig, dyp «ao-o-ao»-lyd. Hunnen svarer med en mer kaklende lyd, derav det lokale kallenavnet e-gåkkå.
Disse flokkene finnes både ute blant øyene og rundt hovedøya. Kikkert eller teleskop anbefales hvis du skal få se dem ordentlig.
I mai begynner ærfuglparene å søke mot land for å finne en reirplass. Mange fugler søker seg mot øyene der de vet fuglevokterne har laget hus til dem, mens andre lager reir i det fri. Ærfuglen foretrekker reirplasser ute på småøyene hvor de får fred og ro når de skal ligge på reiret.
Hannen forlater hunnen når hun legger seg på reiret. Han tilbringer sommeren ute på de ytterste skjærene der han myter (mister fjærene og nye vokser ut) til sommerdrakten – da blir han gråbrun og ligner mer på hunnen. I denne perioden er han veldig sky og vi ser ikke så mye til ham.
I juni/juli, etter å ha ruget eggene i nesten en måned, forlater hunnen reiret sammen med ungene. De tilbringer sommeren på sjøen på leting etter mat i den grunne tangskogen.
I denne tiden kan du se ærfuglhunner med ungeflokker mellom holmene, også inne ved hovedøya. Da er det veldig fint med en kikkert slik at du får se dem litt bedre.
Hvis du er ute i båt, husk å ikkje kjør nær ærfuglmor og ungene som er veldig sårbare i denne tiden.
På sensommeren er ærfuglungene store nok til å klare seg selv, og nå myter også hunnen fjærdrakten sin. På høsten samles hunner, hanner og ungfugler igjen i flokker og trekker etter hvert til ulike overvintringsområder.
