Å vokse opp på en øy

Handlingsbåren kunnskap ble overført fra generasjon til generasjon. Ungkona måtte vite alt om mat- og dyrestell, klesstell og matlaging. Den unge fiskeren måtte vite hvor fiskeplassene var og hvordan han skulle seile for å unngå forlis. Uten denne kunnskapen kunne de ikke klare seg. Lek var trening i voksenarbeid, en sosialisering, med klar kjønnsrolleinndeling. Ungene drev minijordbruk og minifiske. Jentene tok del i mødrenes arbeid og hadde “bråtheim og krusfarm” med skjell som husdyr. De fikk små ullkarder og tok del i karding og spinning, passet småsøsken og hjalp til i huset og fjøset. Guttene lå på kaia og fisket med sjøllaget bruk, og de seilte om kapp med lekebåter.

En sjuåring fikk ei ruse av faren og en egen fiskeplass til den. Pengene for fisken ble satt i banken. Slik lærte han hvor pengene kom fra, slik ble han opplært som fisker. Så snart ungdommene var blitt konfirmert, tok de seg arbeid som kokker og hushjelper og skårunger om bord i fiskebåtene. Arbeid på klippfiskbergene og sanking av agnskjell kunne gi gode inntekter både for voksne og barn. Samtidig var livet på øyene fritt og spennende, med store utfordringer til fantasi og skaperkraft. Kontakten mellom unge og eldre var god, ofteste bodde flere generasjoner sammen. Gjennom samtaler og fortellinger fikk ungene tidlig ta del i sammenhenger og ble formet til gagns øyværinger.