Skjærgården ytterst ute mot storhavet ble det første norske kulturlandskapet som oppnådde en slik status. Verdensarvstatusen ble gitt til et landskap av øyer langs en ekstrem værhard kyst. Men hvorfor?

Unescos verdensarvkomité skriver i sin begrunnelse: ”Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1.500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.”

Begrunnelsen for Vegaøyans plass på den prestisjetunge listen er med andre ord det unike kulturlandskapet i området som er et resultat av samspillet mellom menneske og natur over lang tid. Særlig er det lagt vekt på den unike ærfugl- og duntradisjonen. Mens mannen var på fiske, passet kvinnene ærfuglene som lå og ruget i reirene og husene familiene ute på Vegaøyan hadde laget til dem

i løpet av våren. Kvinnene renset også duna som så ble en unik og kostbar eksportartikkel fra Norge til Europa.

Verdensarven er altså sporene etter øyværingenes liv og virke gjennom mange hundre år. Den er alle bygningene som forteller om fiskerbondefamiliens liv. Den er et kulturlandskap formet gjennom århundrer med beiting og slått. Verdensarven er historien om ærfuglen, som fremdeles blir holdt som husdyr for at fuglevokterne kan høste myk ederdun og lage verdens beste sengetøy.

Vår arv til verdens framtidige generasjoner er også den ville naturen, det rike fuglelivet og det biologiske mangfoldet. Deler av hovedøya Vega omfattes av verdensarvstatusen. Tuftene etter Norges eldste hus ligger antagelig på en av de mange steinalderboplassene langs foten av fjellene og viser de lange linjene i historien