bildegalleri b kart vegaoyan b

Egg og duntradisjonen

Vegaøyene er ærfuglens rike. I mer enn 1.000 år har øyværingene dratt opp tang til tørking som de har brukt til reir under skjul av rakved og i små hus bygget av stein. Familiene har laget reir til hundrevis av fugl, passet på at fuglen fikk den nødvendige ro til å slå seg ned og sørget for at verken rovfugl eller firbente skapninger fikk rane reirene. Til gjengjeld forsynte de seg med halvparten av de ferske eggene og edderduna når fuglen forlot reiret. Med en inntekt som kunne utgjøre rundt halve årsinntekten, var det viktig å få fuglen til å legge seg på eiendommen. Dette er bakgrunnen for at øyboerne begynte å legge forholdene til rette for fuglen: de laget reir og spesielle hus (ebaner) nær bolighuset de selv bodde i. Det var om å gjøre for den enkelte øyboer å få flest mulig ærfugl til å legge seg på hans/hennes land for hekking. Under ruginga ble fuglene skjermet for farer. Med nitid innsats fikk øyboerne på denne måte hånd om den verdifulle duna fra fuglene.

Forandringenes tid
Da avfolkingen av øyene startet etter krigen, gikk ærfuglbestanden tilbake. På 80-90-tallet herjet mink i de fleste av de gamle dunværene og bare et fåtall ærfugl lå i husene og reirene som øyværingene bygde til dem. Etter verdensarvstatusen har tradisjonen blitt tatt opp på stadig flere øyer. I 2016 hekket 1273 fugler i syv av de gamle dunværene og det ble laget rundt 3200 reir. 18 fuglevoktere er i arbeid med å ta vare på tradisjonen, mot seks-syv personer da arbeidet med verdensarvstatusen startet opp i 2000.

Ærfuglsesongen
Fuglevokterne er ute på øyene fra april til juli. I april tar de opp tang som blir lagt på bergene til tørk. Tangen brukes i reirene som bygges av trematerialer, stein og annen material som er tilgjengelig. Gammel tang og jord tas ut før ny, tørket tang lages til reir. Hensikten med å lage reir til ærfuglen er å lage et attraktivt og tørt ly. Det beskytter fuglen og samtidig holdes duna ren og tørr. Hvis duna er full av gress og mose, blir den mer tidkrevende å rense. Når ea har funnet et passende reir, gjør hun det klart mens maken holder henne med selskap. Fra mai til juni legges eggene. Da forlater hannene hekkeplassene, samler seg i flokker og drar ut på skjærene for å myte (skifte fjær). I september er de tilbake.

Ea skyver duna fra brystet og legger den under og rundt eggene for å skjule og varme dem når hun forlater reiret for å drikke eller vaske seg. Når ungene er ute av reiret, blir de varmet et par døgn i reiret slik at dundrakten er tørr. Så begynner den farefulle vandringen mot havet. Svartbaken jakter på ungene, og farlige situasjoner oppstår hvis ungene kommer for lang unna moren, eller at det er dårlig vær slik at de ikke hører advarende signaler. Resten av sommeren svømmer ungene sammen med moren. Hun får ofte god hjelp til å se etter ungene fra enslige ærfuglhunner.

Ederdun i verdensklasse
Ikke noe dynefyll er så lett og gir fra seg så mye varme som ederdun. I motsetning til dun fra and og gås, har ederduna små mothaker som gjør at den holdes sammen. Dette gir den en isolasjonsevne i særklasse. Totalt produseres det på verdensbasis 2 000 kg ferdig renset dun per år. Mesteparten av duna blir maskinresnet, men ennå driver folk i dunværene på Helgeland med det tidkrevende arbeidet å håndrense duna. Tørking og grovrensingen av duna må gjøres med en gang, ellers blir den ødelagt. Mesteparten av arbeidet blir gjort på øyene om sommeren, helst på vindstille dager. Rensing av ett kilo dun tar gjerne et par uker. Duna tørkes, ristes, grovrenses og finrenses. Finrensingen skjer ved å harpe på en dunharpe, en ramme trædd med tråder av fiskesnøre eller nylontråd. En trepinne, harpstikke, føres fram og tilbake over strengene. Når de vibrerer, setter den rene duna seg fast på strengene og skitt og fjær faller ned.

Bildetekst: Finrensing av dun. Foto: Lars Løfaldli