bildegalleri b kart vegaoyan b

Øyans historie

Da de første menneskene kom ut til Vega i sine skinnbåter for 10 000 - 11 000 år siden, stakk bare tre bratte fjelltopper opp fra havet. Her, langt ute i havet, etablerte de fangststasjoner rundt på de bratte øyene og med Åsgarden lengst mot vest som hovedbosetting. Havnivået lå da 80-85 meter høyere enn i dag. Vega var et av de første isfrie områdene på kysten og her var det rikelig med fisk og vilt. Da isen smeltet etter siste istid for 13 000 år siden, minket trykket fra iskappen. Langsomt begynte landet å heve seg.

Den eldste bosettingen var et fangst- og samlersamfunn. Gradvis utviklet det seg til et samfunn der husdyrhold og jordbruk også ble viktig.

Havlandet dannes
For 3 000 - 5 000 år siden vokste et helt arkipelag med øyer, holmer og skjær langsomt opp fra havet på den grunne strandflaten. Da de lave øyene ble tatt i bruk for rundt 1500 år siden, var det først som fangststasjoner for fiske, jakt og sanking. Flere så etterhvert mulighet for bosetting på den store strandflaten. Folk slo seg ned på øyene fordi næringsgrunnlaget var sikrere der enn inne i landet hvor avlingene ofte var utsatt for uår. Det var først og fremst fisken som ga mat og inntekt. Den skrinne jorda ga fôr til et par kyr og noen sauer. De jaktet også på sel og sjøfugl. Den ville ærfuglen ga dyrebar, myk ederdun.

Tilflytting og fraflytting
Over seksti av øyene har vært bebodd, noen så langt tilbake som fra 1400-1500-tallet. Bosettingen varte helt fram til for et par-tre tiår tilbake, da sentrale myndigheter la opp til sentralisering av bosettingen i Norge og nesten alle øyene ble avfolket. Skolene i Hysvær og Skogsholmen ble nedlagt, båt- og postruter ble innstilt og folk ble tilbudt fraflyttingsstøtte for å flytte fra øyene. Samtidig ble det gjennomført strukturelle endringer i jordbruk og fiske. I dag er det bare fastboende på hovedøya Vega og på de mindre øyene Ylvingen, Kilvær og Omnøy.

Ny aktivitet
I løpet av de siste årene har det skjedd mye positivt i de gamle øyværene på grunn av de nye mulighetene verdensarvstatusen har gitt Vegaøyan. Øyene har fått en høythengende internasjonal status, noe som har ført til økt stolthet og oppmerksomhet. Økonomiske tilskuddsordninger til ærfugldrift, skjøtsel av kulturlandskapet og restaurering av bygninger er kommet på plass. Hus settes i stand, og i dunværene drar grunneiere ut til øyene i mai – juni for å opprettholde den gamle tradisjonen med ærfuglen som husdyr. Antall fuglevoktere er tredoblet fra seks-syv noen år tilbake til 18 i 2016. Andre driver næringsvirksomhet gjennom fiske og turisme i området. Fra øyværinger, lokale og sentrale myndigheter jobbes det aktivt for å bevare og videreutvikle kulturlandskap, liv og virke i havlandet.

Bildetekst: Skogsholmen. Den hvite bygningen til venstre i bildet er det som var internatskole. Foto: Rita Johansen