Egg- og dunværshistorien

"......Det ligg eit utvær utmed havet, som ein både fangar sel og fugl på, og som frå gammalt av legi til den garden Grankjel åtte...."

skriver Snorre i sagaen om Olav den Hellige. Det er Hårek på Tjøtta som krangler med Dønnahøvdingen om retten til godene fra et utvær.
I Egils saga fortelles det at Torolv Kveldulvsson hadde eggvær. I 890 beretter hålogalendingen Ottar til kong Alfred i England at han mottok "Fugla federum" (fuglefjær) som skatt fra samene på sin Bjarmelandsferd.
Dun og egg var altså kjent handels-vare allerede i vikingetida.

Og kanskje var ærfuglen vårt første husdyr? Vi finner spor etter den i steinalderens kjøkkenmøddinger og på helleristninger.

Egg og dun har alltid spilt en viktig rolle for kystfolket, både som kosttilskudd og inntektskilde.
Tilgangen til disse ressursene har bidratt til å bestemme bosettings-mønsteret mange steder i Nord-Norge. I de gamle jordbøker fra 14-1600-tallet blir egg og dun ofte nevnt som en del av gårdenes herligheter. Erkebiskop Olaus Magnus omtaler egg- og dunvær i sin historie om de nordiske folk i 1555.
Fra slutten av middelalderen øker omsetningen av dun og fjær ute i Europa. Trolig er det en del av lasten ombord i jektene som seiler tørrfisk og andre produkter fra Nord-Norge og til Bergen for eksport til Europa. Opparbeiding av dunvær skjøt derfor fart. For å sikre seg duna og eggene, begynte væreierne å fredlyse egg-
og dunvær på 1600-1700-tallet.
Ved år 1900 ble det eksportert ett tonn dun per år fra Nordland.